fredag 8. juli 2011

Kirkegården

I går ramlet jeg over den reneste bok-kirkegården. På et bord ute i en gate, kastet ut fra bokhandelens lune krok, lå det flust av innbundne livsverk, strødd utover som et slags siste skrik. "Fem for hundre kroner" sto det skjødesløst skrevet på en tilfeldig plakat. Jeg må innrømme at jeg blir både trist og litt glad av slike tilbud. Trist, fordi det er noe uverdig ved billigsalg på denne måten. Det ligger tusenvis av arbeidstimer, svette og sannsynligvis endel tårer bak hver eneste bok, nå kastes det etter enhver som har sansen for et godt tilbud. For det er det jo, et godt tilbud altså. Jeg, som bokelsker og med en notorisk "må-eie-bøkene"-fetisj, blir umiddelbart interessert. Det kan jo skjule seg noen uoppdagede godbiter blant biografer om Terje Bogen (han som hjalp Brå, ja) og obskure selvhjelpsbøker?

Jeg kjøpte fem. Om ikke annet fordi det rørte noe i meg, traff en nerve. Bare se på dette stakkarslige eksemplaret. Full pris gikk ikke, ei heller tilbudspris. Jeg kunne ikke utsette den for runde nummer fem med tilbudsmerking.


Virkelig ikke.
Den skal få et godt hjem.

tirsdag 24. mai 2011

Detaljer

Noen ganger ligger hele meningen i detaljene. Når det for eksempel regner kattunger og blåser hestekrefter, hva er vel bedre enn å krype under et teppe med en varm kopp kaffe og en god bok? Og hvorfor ikke ha det litt gøy mens man drikker? (fremdeles kaffe og vann, altså)

Til bursdagen min fikk jeg fire kopper med Astrid Lindgren-motiv til å bli glad av. I dag er det Emil som gir meg et smil om munnen.


Vann må man jo også ha og hva er vel bedre enn å nyte litt fra en råkul flaske?

Underlig hvor mye bedre vann smaker når det har litt fiffig innpakning.

Og sist, dog ikke minst. Hva med å gi tydelige signaler før andre skulle finne på å mene noe om deg?


Det er åpenbart detaljene det kommer an på. Hvem har sagt at en regnværsdag ikke kan innebære solskinn?

lørdag 14. mai 2011

Er det ikke underlig?

Jeg sitter i sofakroken med Viktige Papirer som må leses, men klarer kun å konsentrere meg om øyelokkene som til stadighet siger ned. Det tar stadig lenger tid før jeg klarer å presse dem opp igjen og jeg innser at kun søvn kan hjelpe på dette fenomenet. Jeg pakker bort papirene, pusser tenna, later vannet og krabber utslitt under den myke og varme dyna.

Hva skjer så?

De samme øyelokkene er pip åpne, uten antydning til samme kapitulasjon for tyngdekraften. Tankene spinner og jeg blir våknere og våknere. Slo jeg av kaffetrakteren? Låste jeg egentlig døra? Har jeg satt på vekkeklokka? Er regningene tastet inn på forfallsdato og var egentlig fargen på de nye staudene særlig fin til de lilla som sto der fra før?

Næh, dette nytter ikke. Opp igjen, mer kaffe, ny runde med papirer. Det skjer selvsagt igjen, jeg kjenner den døsige rett-før-jeg-konker-ut-følelsen komme og må ta meg sammen for å stramme fingrene om lesestoffet. Hvor ble det av bekymringene fra tidligere? Ikke en tanke har streifet hverken kaffetrakter eller regninger det siste minuttet, kanskje jeg får sove nå? Bare prøve en gang til, etter en runde for å sjekke trakter og låst dør selvsagt. Eller så kan jeg jo bare gi etter, slippe papirene og lese dem en annen dag, sige sammen med lut rygg og kapitulere. Der, på sofaen, våkner jeg med hekseskudd og skjev nakke.

Litt mer uthvilt.

Men ikke særlig klokere.

torsdag 24. mars 2011

Inspirasjon

Jeg var en pubertal klump av uhåndterbare følelser da pappa en dag kom hjem med Arild Nyquist sin fantastiske "Ungdom". Den traff meg midt i nerven og etter det har jeg stort sett slukt alt som har kommet fra Dikter-Arilds hånd. Det er en solid oppgave, han var en multikunstner som virkelig har satt spor etter seg. Kreativiteten, skrivegleden og produksjonen er til å bli inspirert av. Dessverre døde han altfor ung i 2004, men jeg er ikke det minste redd for at sporene skal bli borte.
(forøvrig anbefales også hans mor, Gerd Nyqust, sine krimbøker. Pur lykke!)

Jeg lar meg stadig inspirere av Arilds rå og ekte språk, direkte fremgangsmåte og voldsomme livsglede i mørket.

Langt inne i skogen
Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen og ikke
vil komme ut?

Kom ut da vel, du som gjemmer deg langt,
langt inne i skogen og ikke vil komme
ut. Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli
kjent med deg, og snakke med deg - og så kan du
hilse på meg, og snakke med meg, og bli
kjent med meg du også.

Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan se deg - for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke med
hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker
om hverandre - du tror at jeg er en tyv, og jeg
tror at du er en tyv, og du tror at jeg er
stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror
at du er stor og stygg og sterk og vil
slå meg, og du tenker at jeg spytter på
deg, og jeg tenker at du spytter på meg - og slik
står vi langt, langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting om hverandre.

Derfor roper jeg på
deg nå, jeg roper så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!
... Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg ...
Arild Nyquist

torsdag 3. mars 2011

Det er noe sensuelt med snø som må gi etter for varmegrader og iherdige solstråler. Sakte sås håpet om at ullundertøyet kan pakkes langt bort og at vi snart igjen skal få høre lyden av småsko på tint smågrus. Sol som varmer i kinnet og lys som letter ethvert humør er virkelig ikke å forakte. Å, sukk, la meg danse mot vår!

mandag 28. februar 2011

Inspirasjon

Jeg liker altså å skrive, men hvordan dukker da så inspirasjonen opp? Det lurer jeg også på, når sant skal sies. For meg fungerer det omtrent som med shopping. Når jeg trenger klær og har penger til å prioritere det, finner jeg ingenting. Er jeg derimot blakk og har skapet fullt? Da finnes det virkelig ikke grenser for hvor mye fristende butikkene har å diske opp med. Jeg har kommet til at det bare er en av disse karakterbristene jeg innehar, derfor omfavner jeg det istedet. Hvis jeg altså ikke har tid/energi/ork til å skrive så kan jeg være overbevist om at en tanke formes i hodet. Da gjelder det å være parat med penn og papir. Huske setningene etterpå gjør jeg nemlig ikke, det har jeg prøvd ut mange nok ganger.

I dag var overskuddet litt mer tilstedeværende og jeg fikk spasert en liten tur på morgenkvisten. I mitt nærområde finnes det mange muligheter, så også et kjøpesenter med bokhandel. Det slo meg når jeg grådig pløyet meg vei i Mammut-himmelen og etterpå lette etter Filofax, det er i slike overskuddssituasjoner jeg får tanker om nye tekster. For eksempel ble jeg minnet på at jeg alltid har vært fascinert av at lysestaker og stearinlys påfallende ofte har en åpenbar mismatch. Litt som jeg i verden, egentlig, jeg er et stearinlys som ikke passer i noen lysestake. Jeg kan dekke over det med en fin mansjett, men jeg vil fremdeles være litt vaklevoren.

Nuvel, depressiv skulle nå denne bloggen ikke være. Poenget var vel snarere at min konklusjon om at skriveblokk må være med, hvis jeg setter meg ned "for å skrive" så går det heller dårlig. Enda godt at dette bare er på hobbybasis og at lønnen min kommer fra andre steder. *lol*

søndag 27. februar 2011

En hobby

Jeg har lenge vært smått misunnelig på de som iherdig blogger om en glødende interesse/hobby. Det har slått meg mer enn en gang at jeg gjerne skulle ha traktert en symaskin som om jeg aldri hatt gjort annet, kunne strikket de mest fantastiske plagg av kun et lite nøste eller malt bilder som faktisk kan henges opp.

Så slo det meg. Jeg har jo en hobby!
En glød eller stemme høres så pompøst ut, men jeg har alltid hatt en trang til å skrive ned alle de setningene som formes i hodet mitt iløpet av en dag. Det er ikke alltid det gir noen mening eller blir til noe, men ut må det. Tanken om å bli skribent har alltid ligget som et rosa bakteppe i livet mitt, men det er jo litt vagt og skremmende. Utlært blir man for eksempel aldri og hvem har egentlig noen garantier for at andre gidder å lese? Da er det lettere å drodle med det på fritiden, derav min hobbyblogg.

Velkommen!